Bilde 2. To logiske motsetninger
Intet nytt under solen
Teistisk evolusjon, den tidlige kirken og gnostisismen
(av John G. West; fra 'God and Evolution' Discovery Institute Press)
Den kristne doktrine om skapelsen har gjennom årenes løp inspirert utallige forfattere, billedkunstnere, komponister til å feire storheten i Gud som skaper. Likevel går teistisk evolusjonist Karl Gilberson ut mot skapelsen som kun en 'sekundær doktrine' i boka 'Saving Darwin: How to Be a Christian and Believe in Evolution' (2008). I følge ham er den sentrale ideén i kristendommen at Jesus Kristus er Guds Sønn. Gilbersons poeng synes å være at så lenge folk aksepterer Jesu guddommelighet, så er deres syn på Gud som skaper uviktig.
Tidlige kristne tenkere ville ha vært fundamentalt uenige. F.eks. Ireneus (ca 130-200 e.Kr) begynte sin fornektelse av gnostisismen i Bok II 'Against Heresies' med det han kalte det 'første og viktige hode', nemlig med doktrinen om 'Gud som Skaper, som gjorde himmelen og jorden og alt som er i dem'. (3) Den nikenske trosbekjennelsen som er nesten 1700 år gammel og aksepteres av alle hovedgreiner av kristenheten som autoritativ, begynner med å bekrefte "en Gud, vår Far den allmektige som skapte alle ting, synlige og usynlige." (4)
Bilde 3. Kirkefaren Ireneus
Mange andre bekreftelser på Gud som Skaper finnes i de første århundrene i den kristne kirken. (5) Langt fra å betrakte skapelsen som noe sekundært, så tok de første kristne det som et uunværlig startpunkt for sin teologi. En grunn til dette kan være at uten at Gud er Skaperen, så blir ikke resten av den kristne åpenbaringen sammenhengende. Kirkehistoriker Ph: Schaff observerte riktig at: ' uten en korrekt doktrine om skapelsen, kan det ikke bli noen sann doktrine om forløsning heller." (6) I følge den kristne fortellingen forstås frelsen i lys av syndefallet, og fallet forstås i lyset av en forutgående god skapelse. Som følge av dette fører anstrengelser for å frigjøre skapelsen fra frelse og syndefall til at kristendom ikke blir teologisk sammenhengende (koherent).
Selv om dette var viktig nok logisk og filosofisk, var det enda en nærværende, påtrengende grunn til å understreke skapelses-doktrinen. Fra datidens intellektuelle elite møtte kristendommen skarp motstand mot 'Gud som skaper'. På mange måter forespeilte motstanden debatten om Gud og evolusjon i våre dager. Kanskje kan vi få klarhet om hva som står på spill i dagens debatt om evolusjon ved å se hva som sto på spill i konflikten om skapelse i den første kristne kirken.
De epikureiske materialistene
I løpet av de første århundrene til den kristne kirken, var det to klare grupper som sto mot idéen om Gud som skaper. Etterfølgere av de greske atomistene Demokrit og Epikur utgjorde den første gruppen. De fornektet eksplisitt at undre i naturen ble produsert av en formende intelligens, og påsto at alt i siste instans ble til gjennom en blind og upersonlig materiell prosess, som involverte tilfeldige atomkollisjoner. (7) Den romerske poeten Lucretius populariserte epikureisk materialisme i diktet 'On the Nature of things' der han påsto at det ikke var av design at de første bakteriene etablerte seg, men det skjedde ved gjentatte kollisjoner av atomer 'blow on blow, even from all time of old' inntil de til sist heldigvis kombinerte til de store arrangement, som alle etablerte ting er dannet fra. (8) Da de første kristne besvarte epikureisk fornektelse av design, så argumenterte de med at naturen faktisk gir bevis for at den er produkt av en overlegen intelligens. I deres syn var design i naturen ikke bare reelt, men åpent og observerbart. Samme argumentasjon framfører Paulus da han skriver til de første kristne i Roma.
Bilde 4. Statue av Epikur
I det 2.århundre skrev Thophilus, biskop i Antiokia (ca. 115-188 e.Kr) at Gud ikke kan bli sett av det menneskelige øye, men at han blir sett og opplevd gjennom sitt forsyn og sine gjerninger. (9) Han spesifiserte også hvilke gjerninger vi kunne se Guds intelligente aktivitet i gjennom. Han listet opp astronomiens regelmessighet, planteverdenen, økosystemet og de ulike dyreslagene. Han sammenlignet universet med et skip, og dro sammenligningen med at når vi så et skip under seil på vei mot havna, så slutter vi at det er en fører ombord. På samme måte vil vi slutte at Gud er hele universets styrmann. (10)
I det 3.århundre argumenterte Dionysios, biskop av Alexandria (200-265), mot de som hevdet at universets program 'bare skyldtes tilfeldigheter'. (11) I følge Dionysios skjønte ikke disse at 'intet objekt av noen nytte, som er tjenlig tilpasset, er uten design eller av rene tilfeldigheter, men bearbeidet ut fra kyndig håndverk og tenkt ut for å møte sitt rette bruk. (12) Litt senere deklarerte den kristne tenkeren Lactantius (ca. 240-320 e.Kr.) at det var "mer sannsynlig at materien var laget av Gud, fordi han er allmektig , enn at verden ikke var laget av Gud fordi ingenting kan lages uten sinn, intelligens og design." (13)
Slike sitater fra de tidligste kirkefedrene kunne multipliseres. Urkirken lærte tydelig og gjentatt at naturen forsyner overbevisende tegn på Guds design. Debatter mellom de tidlige kirkefedrene og epikureiske materialister har en slående likhet med våre dagers debatter mellom teister og 'ny-ateister'. Mens materialister i antikken støttet seg til atomister som Demokrit og Leucippes, så blir de 'nye-ateistene' hovedsakelig inspirert av Ch. Darwin, som en sier har vist hvordan et tilsynelatende design i biologisk liv, faktisk ble produsert av den blinde, naturlig kraften i naturlig seleksjon som virker på tilfeldige variasjoner. Liksom de tidlige kristne tenkerne utpekte tegn på design i naturen, slik peker dagens design-teoretikere på fininnstilling i fysikk, astronomi, DNA-kode og andre felter som motsier ikke-styrte, naturlige forklaringer. (17) Vitenskapelige data i dagens debatt kan være nye, men den overordnede debatten er det ikke. Kontroversen om design i naturen er en av de store og vedvarende debatter i vestlig sivilisasjon.
Bilde 5. Biskop Dionysios
Likevel var ikke epikureiske materialister de farligste motstanderne til idéen om Gud som skaper i den tidligste kirken. Den betegnelsen fikk en selektiv gruppe av forfattere og tenkere, som ble kollektivt kjent som gnostikere. Ulikt materialistene betraktet gnostikerne seg som kristne. Men det kunne medføre fare for at tingene ble verre, ved at de i øynene til de tidligste kirkefedrene hadde mulighet og potensiale til å forvirre og mislede de første kristne menighetene.
Den gnostiske vranglæren
Den gnostiske vranglæren var komplisert og forbeholdt 'de innvidde', med mange variasjoner. Til tross for mange ulikheter, så delte de fleste gnostikere to nøkkel-oppfatninger om Gud og den naturlige verden. i) De benektet at verden var skapt god. I deres syn var verden ond, og defekt fra starten av. ii) Fordi den materielle verden var ond, benektet gnostikerne at Gud faktisk hadde skapt den. I stedet hevdet de at verden var skapt av en annen enhet, kalt demiurgen, en blind og uvitende skapergud. Idéen stammet fra den greske filosofen Platon (427-347 f.Kr) (som bl.a. hevdet sjelens udødelighet), men ble modifisert i mellomliggende århundrer. I å skape verden handlet demiurgen som om han var Gud, men faktisk opererte han blindt og uvitende, atskilt fra Gud.
I følge Hippolytus: "Demiurgen, sier de, kjenner ingenting i det hele, men mangler fullstendig forståelse, enfoldig og er ikke bevisst hva han holder på med.. selv forestiller han seg at han utvikler skapelsen av verden ut fra seg selv".. (18). Det gnostiske hovedpoenget var å atskille Gud fra enhver rolle i skapelsen. Faktisk, i følge Ireneus, ble Johannes-evangeliet skrevet delvis for å imøtekomme læren til gnostikerne, spesielt en tidlig gnostiker som het Cerinthus. Cerinthus lærte at verden ikke ble skapt av den primære Gud, men av en viss kraft som var helt atskilt fra Fyrsten som hadde overherredømmet over verden, og faktisk uvitende om ham som er over alle ting." (19) Det var for å imøtekomme denne påstanden at Johannes insisterte på at alle ting ble skapt gjennom Kristus, som er Gud selv. Om en benekter at Gud var den faktiske årsak bak skapelsen, så fornekter en også Kristus. Den samme læren forfektes av Paulus til Kolosserne, og av forfatter av Hebreerbrevet.
Akkurat som debatten mellom tidlige kristne og epikuréerne ligner dagens debatter med nye ateister, så har debatten de tidligste kristne hadde med gnostikerne slående likheter med moderne debatter om teistisk evolusjon. I en viss forstand kan hovedstrøms nåværende teistisk evolusjon bli oppfattet som en gjenoppvekkelse av gnostisismen. Vi vil da påpeke hva vi mener med teistisk evolusjon: grovt sagt så er teistisk evolusjon en anstrengelse for å forsone Darwins teori om ikke-styrt evolusjon med tro på Gud generelt og med kristen teologi, spesielt.
Bilde 6. Darwin-sitat
Teistisk evolusjon omgir seg med et vidt spekter av tilnærminger og synspunkter, som har skapt betydelig forvirring om hva dens forfektere faktisk mener. Forskjellen beror mye på hvordan tilhengerne definerer 'teistisk' og 'evolusjon'. Innebærer teisme troen på en Gud som aktivt og nært styrer utviklingen av livet? Eller tillater det en passiv Gud, som kanskje ikke en gang vet hvordan utviklingen av liv vil ende opp? Alternativt, krever evolusjonær teori en ikke-styrt prosess, som Darwin insisterte på? Eller kan evolusjon inkludere en prosess som ledes mot spesifikke mål, av en intelligent årsak? Oppfatningen av teistisk evolusjon beror i høy grad på hva en svarer på disse spørsmålene.
I de første tiårene etter at Darwin kom med sin teori, så ble teistisk evolusjon typisk framstilt som en form for styrt evolusjon. I så henseende var de fleste former for tidlig teistisk evolusjon ikke i samsvar med ortodoks darwinisme. Teistiske evolusjonister på Darwins tid aksepterte idéen at det var en lang historie om livets utvikling, og at dyr ble utviklet via nedstamning med endringer fra en felles stamfar. Men de avviste stort sett Darwins kjernepoeng at livets utvikling var en blind, ikke-styrt prosess diktert hovedsakelig ved at naturlig seleksjon virket på tilfeldige variasjoner. Som historiker P. Bowles peker ut: "mange av Darwins samtidige (inkludert de i det vitenskapelige fellesskap), omfavnet den ikke-darwinske idé om at evolusjon i hovedsak var en hensiktsstyrt prosess.. Det menneskelige sinn og moralske verdier ble sett som det tiltenkte resultat av en prosess som var innebygd i selve naturens fabrikk, og som kunne tolkes som Skaperens plan." (20)
Det er viktig å være klar over hvor sterkt Darwin selv gjorde opprør mot det synet at evolusjon kunne vært ledet mot spesifikke mål. Darwin gjorde gjentatte ganger klart at naturlig seleksjon verken krevde eller involverte intelligent styrelse: "Termen naturlig seleksjon er i visse henseende en dårlig benevnelse, i det den synes å antyde et bevisst valg; men dette vil bli sett bort fra etter litt nærmere kjennskap. Ingen protesterer mot at kjemikere snakker om 'elektiv affinitet'; og visselig har en syre intet mer valg i å slå lag med en base, enn livets betingelser har i å avgjøre hvorvidt en ny livsform skal bevares.." (21) Faktisk, i følge Darwin, så forutsetter hans lov om naturlig seleksjon en definitiv avvisning av idéen at trekkene ved den naturlige verden reflekterte en forutinntatt plan: "Det gamle argumentet om design i naturen, som gitt av Paley, som tidligere syntes så endelig, feiler nå som loven om naturlig seleksjon er oppdaget. Vi kan ikke lenger argumentere at det vakre hengselet på et tosidig skjell må ha blitt gjort av et intelligent vesen, slik som et dørhengsel er gjort av en mann. Det synes ikke være mer design i variasjonen innen organismer og i handlingen til naturlig seleksjon, enn i den retning vinden blåser." (22) {Litt innsikt i moderne meteorologi ville nok gitt et annet ordvalg -oversetters merknad.} Darwin var bekymret over at teistiske tilhengere av evolusjon i hans samtid fornektet hans formulering av evolusjon som en ikke-styrt prosess, og han var forskrekket over at hans samtidige naturforsker, A.R.Wallace publiserte en artikkel som tok til orde for styrt evolusjon. (23) Wallace delte æren med Darwin for å ha utviklet teorien om evolusjon ved naturlig seleksjon, men Wallace hadde likevel konkludert, etter å ha sett på bevisene, at menneskelig evolusjon hadde blitt styrt av en 'Høyere Intelligens'. (24) Darwins mest berømte talsmann i USA, botanikeren Asa Gray, uttrykte lignende synspunkter. Ikke bare trodde Gray at evolusjon var styrt, privat bekjente han at hans teleologiske versjon av evolusjon var meget 'anti-Darwin'. (25)
Bilde 7. Samme metode -ulike konklusjoner
Det vidspredte synet på evolusjon som en hensiktsstyrt prosess begynte å brytes opp i tidlig i det 20. århundre etter at darwinsk naturlig seleksjon ble utsatt for en gjenoppvåkning som følge av arbeid i eksperimentell genetikk. (26) Da Darwinsk teori om ikke-styrt evolusjon ble konsensus i vitenskapelig sammenheng, ble oppgaven for hovedstrøms teistisk evolusjon betydelig vanskeligere: Nå måtte en forlike teisme ikke bare med idéen om universell felles avstamning, men også med idéen om at livets utvikling var en ikke-styrt prosess basert på tilfeldige genetiske kopieringsfeil. Hvordan kunne Gud styre en ikke-styrt prosess? Moderne teistiske evolusjonister har ikke tilbudt klare eller konsistente svar. I stedet har et økende antall teistiske evolusjonister i senere år eksplisitt gjort seg til talsmenn for evolusjon som en ikke-styrt prosess. Lik de nye-ateistene som vil trekke på Darwins teori til støtte for sitt syn, vil disse nye 'teistiske-evolusjonistene' appellere til Darwins teori for å begrunne en ny teologi, som vil kombinere kristendom med ikke-styrt darwinisme.
Men denne nye teologien med teistisk evolusjon viser seg å være en ompakket versjon av den gamle gnostiske teologien. Lik de gamle gnostikerne, så fornekter eksplisitt et økende antall av teistiske evolusjonister at Gud aktivt styrte livets utvikling, og de fornekter videre at den materielle verden noensinne ble skapt opprinnelig som 'god'.
Utvalg av stoff og bilder ved Asbjørn E. Lund
Problemet ble beskrevet i en artikkel av S.C. Meyer og M.Keas kalt "The Meanings of Evolution" . De trakk fram 6 atskilte betydninger av ordet evolusjon: 
Men det største spranget, reelt og ikke minst logisk, dreier seg om punkt 6 ovenfor. Dersom det er bare gjennom ikke-styrte, ikke-intelligente, hensiktsløse materielle prosesser at evolusjon foregår, så blir det logisk sett en umulighet å forene Intelligent Design (ID) og teistisk evolusjon (TE). Den 'blinde urmaker' hypotesen bygger hovedsakelig på naturlige ikke-styrte mekanismer i neo-darwinismen. Så er hypotesen om 'den blinde urmaker' ofte knyttet til en eller annen forestilling om materialistisk opphav til liv -scenario (f.eks. via kjemisk evolusjon). Helt fra starten har darwinister satt sitt syn opp som motsetning til at biologisk liv er designet. (20) Darwinister insisterer på at deres teori tjener som et substitutt til design. Det gjør at den får en annen funksjon enn andre vitenskapelige teorier. Helt fra starten av var teorien ment å kunne overkjøre forklaringer som bygde på hensikt (teleologi). Som W. Dembski sa: Darwinismens appell var aldri 'det er slik Gud gjorde det, men det var slik naturen gjorde det, uten Gud'. (21) Den store majoriteten av darwinister hevder at Darwins mekanismer gjør Gud overflødig i opprinnelsen til alle livsformene vi ser for oss i våre dager. Teister hevder, i motsetning til darwinister, at verden og livet eksisterer med en hensikt, at de på ett eller annet vis er designet. Tesen om den blinde urmaker benekter dette. Dermed får de som vil forsone strikt darwinistisk evolusjon med teisme en logisk umulighet å hanskes med: Det kan sammenlignes med å forlike teistisk evolusjon med ikke-teistisk evolusjon.